fredag 22. juli 2011

155.

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet om hvordan det er å våkne hver morgen og måtte dra seg ut av senga, tvinge seg til å dusje hvertfall 2 ganger iløpet av uka, bli trøtt og sliten bare man tar turen på butikken, ha venner som tapper en for all energi, aldri bli helt godtatt av familien, alltid gå med en klump i magen og alltid forvente det verste? Jeg er en kløpper til å skjule ting, noe jeg har vært hele livet, jeg tar på meg smilet og later som om alt er bra, jeg er redd for å skremme vekk de som betyr mest for meg, fordi jeg fortsatt, etter 1 år med depresjon, er avhengi av antidepressiva og til stadighet har forjævlige dager hvor jeg egentlig ikke vil stå opp i det hele tatt. Etter 1 år har jeg fortsatt mareritt som gir meg 3 timer søvn iløpet av en natt, jeg har fortsatt øyeblikk der jeg skulle ønske jeg ikke var mer, at jeg ikke var her og at alt vondt kunne forsvinne, men allikevel prøver jeg oftere og oftere å ta på meg smilet som har blitt signaturen min, ihvertfall fram til jeg blei sykemeldt, jeg flekker fram den skeive tanna mi, smiler det tapreste smilet mitt og holder meg så langt unna speil som jeg kan. Jeg har blitt flinkere til å gi faen nå, men jeg kan enda bli bedre. Målet for høsten er å sette meg selv først, slutte å slippe alt jeg har i henda med en gang vennene mine har det vanskelig, for er det noe jeg har lært det siste året er det at verden funker ikke sånn. Jeg har en håndfull gode venner, som jeg elsker over alt på jord og som virkelig stiller opp for meg, resten av de jeg har gitt tittelen venner gir en lang faen og bryr seg fint lite, så lenge de får det som de vil er verden et vakkert sted å leve.




Jeg er livredd for å starte i jobb igjen, livredd for å skuffe ikke bare meg selv, men andre, livredd for å møte veggen igjen og virkelig livredd for å aldri bli den jeg var for halvannent år siden. Det gjør vondt å se på bilder, se hvor lykkelig jeg var og kjenne at det knyter seg i magen min fordi jeg er redd for at jeg aldri skal oppleve slik lykke igjen. Det er så mange fine ting og mennesker i livet mitt, og selvom jeg veit at det er feil, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg er deprimert, for det er virkelig ikke menneskene i livet mitt som holder meg nede, hadde det ikke vært for dem hadde jeg gitt opp for lenge siden. Jeg savner teater og dans, jeg savner tiden jeg reiste til Edinburgh for å spille teater under The Fringe Festival og jeg savner tiden vi tilbragte i teateret før jul, hver jul, så lenge jeg kan huske.




Skal jeg fortelle dere en hemmelighet om hvordan det egentlig er å være Christine om dagen? Hvordan det er å ha en kjæreste som lar meg være så kjip og vanskelig jeg vil, som ber meg skjerpe meg når jeg er for urimelig og som plutselig, helt ut av det blå reiser seg fra sofaen for å kysse meg, som kommer inn på rommet og legger seg oppå meg samtidig som han sier at han elsker meg, som har den herligste latteren du kan tenke deg og som gir meg monstersommerfugler i magen? Hvordan det er å ha de mest fantastiske venninnene i verden som til stadighet spør om jeg vil drikke kaffe, som får meg til å le, som ler av vitsene mine og som gir meg støle kinn etter timesvis med latter? Som kommer hjem til meg for å drikke te i vinduskarmen, med sigur rós på anlegget, som tar bilder av seg selv, gapende (internt) for så å poste det på wallen min fordi jeg ikke kunne være der den kvelden, som sitter timesvis på telefon med meg når kjærligheten er vond og tårene har sklidd nedover kinna mine hele dagen, som vil ha meg med til Nice når man plutselig er singel for 1 dag og som bare er tvers igjennom fantastiske? Skal jeg fortelle dere en hemmelighet?



Livet er ganske fuckings fantastisk likevel. Jeg må bare lære meg til å puste med magen, leve med hjertet og smile/le så mye jeg kan. I dag fikk vi leilighet, om 1 uke flytter vi.

18 kommentarer:

  1. krysser fingrene for deg!

    SvarSlett
  2. Du er bare helt fantastisk. Vet du det? Jeg elsker å lese om livet ditt. Livet ditt er fortryllende. Spennende. Sterkt. Umennekselig.

    SvarSlett
  3. Du klarer det. Du klarer alt!
    <3

    SvarSlett
  4. Huff. Trist og fint på samme gang. Jeg vil sånn at du skal ha det bra Christine..

    SvarSlett
  5. christine, jeg digger digger digger deg.
    bare sånn at du vet det.

    SvarSlett
  6. Jeg kjenner meg sånn ufattelig igjen, noe som er både dårlig og bra. Dårlig fordi jeg vet hvor vondt det er. Bra fordi jeg vet hvor fantastisk mye bedre hverdagen blir.

    Og bare så du vet det; jeg heier på deg!

    SvarSlett
  7. Du er best! Jeg er så glad i deg. Håper denne høsten blir fantastisk for deg!

    SvarSlett
  8. heier på deg. du er god, C!

    SvarSlett
  9. Jeg gråter her Christine.

    Jeg tror ikke du selv vet hvor tapper du er <3 Du har kommet en lang vei. Det er bare de utenfor som ser. Jeg ser det veldig godt.

    Jeg er så vanvittig glad i deg og håper vi blir 90 år sammen og ler f.eks av bussturen der du demonstrerte you know what i går.

    SvarSlett
  10. Åååh, jeg vil også se you know what med frappen!!!!!

    SvarSlett
  11. Hei Christine. Jeg vet ikke om du husker meg men jeg leste den forrige bloggen din lenge før, det var deg jeg spurte om hjelp når kjæresten min slo opp med meg og det var du som fikk meg til å føle meg bedre den gangen. Det er lenge siden nå, men tenkte jeg bare skulle si det. At du faktisk(selv om jeg egentlig ikke kjente deg noe særlig og vi bare var venner på facebook og sånn), så betydde det veldig mye for meg.
    Håper det går bra med deg, du fortjener virkelig alt det beste! - Andrea

    SvarSlett
  12. det første avsnittet var vond vond lesning. vet du hva, sånn hadde jeg det i fjor vår, sommer, høst, vinter, og i vår. jeg tror jeg er ferdig med det nå.

    men åh du, alt ordner seg jo for deg! plutselig blir livet bare verdens fineste smil, kjæreste, venner, leilighet, og bare det :D og så er du så heldig som faktisk har venner. jeg har ingen, ikke engang en halv, men jeg tror alt ordner seg for meg også til slutt. hurra for oss!

    SvarSlett
  13. Åh, jeg blir så trist av å lese at du har det sånn, du fortjener ikke slikt, jeg vil deg alt godt, du er for fin til å ha det sånn. Ditt fine, vakre menneske.

    SvarSlett
  14. man er sterk når man kan innrømme svakheter. du er sterk christine:) husk på det!!

    SvarSlett
  15. Du er så fantastisk bra du, Christine <3

    SvarSlett
  16. Alt kommer til å gå bra. <3

    SvarSlett