105.

Bergen, 2009.

Jeg savner deg. Enkelt og greit, 3 ord, med utrolig stor betydning. Jeg savner følelsen du gir meg, snakkinga di i søvne, se Paradise med deg og le oss ihjel av alle de teite tingene som blir sagt, jeg ler av gutta fra Drammen, du av jenta fra Kristiansand, tenk, jeg har faktisk ikke sett en eneste episode siden du dro på tirsdag. Uten å virke for svak, for det er jeg ikke, de (snart) 3 årene vi har hatt sammen har lært meg til å klare meg aleine, men jeg føler meg likevel ikke hel når du ikke er der. Senga fylles med all mulig drit så den ikke skal være så stor, idag våkna jeg med en pizzaeske på den ene siden og et vannglass på den andre siden, hadde du vært hjemme hadde du ledd av meg og kalt meg dusta, før jeg hadde svart at "du er dusta" og så hadde vi fortsatt til det uendelige. I går natt satt jeg oppe til 0500 og redigerte Roskildefilmer, idag kom billetten min, på søndag er du hjemme igjen og om 25 små dager sitter du, jeg, kong Halvor, Jayman og far stua sammen i en liten bil med en 2 1/2 meter lang coffin på en tilhenger bak bilen. Jeg babler, men ville egentlig bare si at jeg savner deg.