torsdag 5. mai 2011

72.

Jeg veit ikke om dere kjenner til det jeg. Du sitter i et rom med andre mennesker, du smiler og ler, men innerst inne har du aldri følt deg mer utilpass. Helt uten grunn selvsagt, du liker menneskene du er med, men du klarer liksom ikke å være like sprudlene og artige som de andre. Du tenker for mye, og alt du sier føles feil, teit og dumt. Det blir nesten som å se seg selv sitter der og ikke helt skjønne hva som foregår. Ikke er du like pen som de andre, ikke like morsom eller spennende, du bare...er en dårlig kopi av den personen du egentlig vil være, den personen du pleide å være, på en måte..Det er en ganske jævlig følelse, hvertfall når du liker menneskene som er rundt deg, og du gjerne vil være med å le av de samme tingene, men kvelden ender tidlig for din del. Uansett, jeg gjør fremskritt. Og det føles fint.

12 kommentarer:

  1. Jeg slenger meg på: oh yes.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Jeg tror du er den morsomste jenta jeg har vært med *gaper*. Og om du ikke tror du er pen, så hadde jeg gitt høyre armen min for å se ut som deg.......

    Men det er best å gi seg mens leken er god, så har du i hvert fall gjort et fremskritt.

    SvarSlett
  4. without any doubt:
    you look amazing!
    I love your style, your blog, the music you're listening to etc.

    Keep it real ;)

    SvarSlett
  5. Fine, sterke jenta.. Ja, jeg kjenner meg igjen. Og det er tøft av deg å skrive om det! du inpirerer meg, som du alltid har gjort - siden jeg leste ditt første blogginnlegg..
    Jeg syns du er vakker!!

    SvarSlett
  6. Kjenner til dette ja. Men det er bra du gjør fremskritt, det gjør jeg også :)

    SvarSlett
  7. Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Depresjon er noe dritt.

    SvarSlett
  8. Know the feeling, ja!

    SvarSlett
  9. trist å lese at så mange sliter med det samme...heldigvis kan det bare gå en vei, håper ting ordner seg for dere :)

    SvarSlett
  10. Jeg var fast leser på cecekaa, og ble så utrolig glad når jeg fant deg igjen ved en tilfeldighet. Men samtidig så utrolig lei meg når jeg innser hva som har skjedd i mellomtiden. Depresjon er den verste sykdommen man kan rammes av, det er virkelig et mareritt å være i et sort mørke hele tiden. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver, men samtidig vil jeg si at det er mulig å komme ut av det sorte hullet. Med den rette hjelpa og støtteapparatet kan man finne veien ut, det er en tøff og jævlig kamp, men en viktig en! Og jeg vet du klarer det!!

    SvarSlett