95.

I dag prøvde jeg meg som supermann, og det gikk veldig bra..sånn i starten. Jeg kysset kjærest avgårde i dag tidlig, snudde meg over på siden og klemte puta hans samtidig som jeg sniffet inn lukta fra den deilige kroppen hans. Klokka 1200 var jeg sosial for første gang, kaffe med Hildur og den vanlige oppdateringa på livene våres, check, fortsatt supermann. Klokka 1500 møtte jeg bestekompis for første gang på over 8 måneder, solbrun og jævlig, nettopp kommet hjem fra Australia. Mimra i noen timer og det føltes fantastisk, check, supermann var fortsatt til stede. Litt før 1900 møtte jeg vakre Mira og to av venninnene hennes. Fantastisk å se henne igjen og jeg heiv innpå dagens 5. kaffe, fortsatt supermann og de 2 timene jeg var med dem var en skikkelig høydare. Check, check, check. Dro videre for å stikke i bursdag, kom meg på banen, starta å svette, kom meg av banen, hvor var det blitt av supermann? Beina skalv, hendene blei klamme, hjertet banka og jeg småløp mot bussen. På bussen. Fortsatt ingen tegn til supermann, måtte presse meg ned på et sete for ikke å gå i bakken. Av bussen og inn døra hjemme på rekordfart. Orket ikke å gå ut, orket så vidt å lage meg noe mat, har gravd meg ned under dyna, vil sette på en film men orker ikke tanken på å strekke armene bort til tven. Sex and The City står på og episodene kommer av seg selv, jeg føler meg så langt unna supermann som man kan komme. Det er så fuckings slitsomt. Men det jævligste er at panikkanfallene som oftest kommer når jeg er aleine. Oh well, vi starter på nytt, 1 skritt i riktig retning.......