søndag 3. april 2011

48.


Jeg veit ikke om dere kjenner til følelsen, -du ligger i senga, skrur musikken ekstra høyt for å overdøve tankene dine, til slutt når du så høyt du kommer og du innser at tankene vinner, nok en gang. Vel i natt spilte jeg denne sangen over x-antall ganger, høyere og høyere, da jeg nådde toppen lå jeg i fosterstilling med vinduene på vidt gap og jeg innså én ting. Dette gidder jeg ikke mer. Starten: lagde en liste med """"vennene"""" mine og strøyk ut de som har behandla meg som dritt den siste tiden, de som ikke klarer å ta valg og de jeg ikke kan stole på. Det føltes så godt. Babysteps, men fyfaen. Jeg skal ta verden med storm, selvom det kommer til å ta laaaang lang tid. Hurra!

5 kommentarer:

  1. jeg har det akkurat slik som du beskrev over! det suger å være deprimert og ha dårlige "venner", det er helt sikkert

    SvarSlett
  2. uff, anonym, det er utrolig vondt å lese. selv de menneskene i verden jeg ikke har noe til overs for, håper jeg at slipper å være deprimert. Usikkerheten, følelsen av å være så ustabil som man kan få blitt og bare det å våkne og tenke at man egentlig ikke har noe å våkne for, for så å legge seg igjen...det har vært de tyngste 6 månedene av livet mitt, uten tvil. Heldigvis (uten å jinxe det) håper jeg at jeg er på vei oppover nå..men jeg kan aldri vite hvordan morgendagen blir =/ God bedring, ta vare på deg selv og mail meg om du føler for det!

    SvarSlett
  3. Jeg leste bloggen du hadde (cecekaa) i lang, lang tid, og ble så lei meg da den forsvant (jeg var ute og reiste, og da jeg kom hjem var den borte). Så ble jeg ekstra glad da jeg fant denne. Og så ble jeg litt trist igjen, for jeg ser hvordan du har det.

    Christine, jeg heier på deg. Bedre tider vil komme.

    SvarSlett