144.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke være personlig når jeg startet denne bloggen, det skulle være bilder og bittelitt tekst, en sang i ny og ne, men ikke noe personlig i form av kjærlighetsliv og tanker. Jeg brant meg på det i høst, det var da jeg la ned bloggen, men jeg merket fort at jeg savnet et sted å poste bildene mine. Etter å ha postet bilder en liten stund savnet jeg å skrive ned tanker og følelser og her er jeg igjen.

Det som skjedde på Roskilde er noe av det jævligste jeg har opplevd. Følelsen av å bli rundjult, som når du leiker i vannkanten og aner fred og ingen fare, plutselig kommer en gigantisk bølge og kaster seg over deg, den suger all kraft ut av deg og du blir slengt rundt uten noen form for kontroll. Jeg har aldri vært så redd for å miste noen og noe, jeg har trodd det, men det tok ikke lange tiden før jeg spurte meg selv om jeg egentlig har vært forelska før og jeg landet på nei uten å blunke. Musikk, steder, følelser, selv armen min med tatoveringer, alt bragte frem minner, tårene ville ikke stoppe og jeg har aldri fått så mange medfølende blikk fra fremmede, noensinne. Se for deg at det som får deg til å smile, le, føle, elske og være forsvinner, jeg sier ikke at jeg ikke er et eget individ, jeg er klar over at jeg klarer meg aleine, jeg er ikke hjelpesløs, men når beina svikter under en og man innser at de 3 siste årene av livet ditt hviskes bort og uansett hva du sier er det ingenting som hjelper, da kan jeg love deg at du føler deg hjelpesløs. Når du hører at den personen du elsker av hele ditt hjerte tviler, at personen ikke orker mer, da kunne man liksågodt fått revet ut hjertet sitt. Det gjorde vondt og puste, jeg savnet deg, smilet ditt, hendene dine, stemmen din, alle de milliardene med fregnene som befinner seg på kroppen din, kyllingleggene dine, smilestrekene og de få hårstråene på brystet ditt. Du tok et bilde av oss etter at du fortalte meg at vi ikke var mer, jeg så på bildet så mange ganger når jeg kom hjem at jeg måtte skru av telefonen, smerten lyste gjennom skjermen, jeg har aldri sett noen ha det så jævlig og det føltes helt uvirkelig at det var jeg som satt der. Det var oss for alltid, det ER oss for alltid, og plutselig var det ikke noe oss mer.

Vi er rare sånn. For jeg tror ikke det er noen som forstår oss sånn helt 100%, de tror det kanskje, men når verden har lagt seg og vi ligger i senga, tett inntil hverandre (og svetter fordi kroppene våre ikke funker som de skal), med csi på tven og vinduene på vidt gap, så innser jeg at det er virkelig ingen som forstår oss, sånn helt 100%. Når jeg sier til folk at jeg ikke klarer å beskrive følelsen jeg sitter inne med, så mener jeg det, for jeg har ingenting å sammenligne det med. Du er hjertet mitt, livet mitt og ja, alt. Du og jeg, til vi er 84, iført Datarockdresser på gamlehjemmet, boende i hver vår coffin med lydanlegg, tv og do. Det visste jeg med en gang jeg så deg, for første gang, i Risør, for snart 3 år siden.