Lørdag 15. mai 2010 skreiv jeg dette innlegget:
Strangers passing in the street, by chance two separate glances meet
Hun lusket inn på badet. Tankene fløy rundt i hodet som en gassballong på flukt fra en hylende unge, og isbiten smeltet på leppene i det hun sank sammen på baderomsmatta. Havet ropte i det fjerne, det pirret i kroppen, og selvom sola steika på det ellers så brune låret, orker hun ikke røre seg. Løftes en arm kommer hun til å dele skjebne med isbiten, forsvinne uten å etterlate seg særlig til spor og sjansen for at noen oppdager det ville vært lik null. Og skulle hun forsvinne ville det ikke være noen hjemme når han kommer hjem om noen dager, både tannbørsten og nøklene var igjen. Det stakk i magen, tannbørsten og nøklene skulle være en garanti på at han ville returnere, men tannbørster koster ikke mye, og skulle han bestemme seg for aldri å komme tilbake ville han heller ikke trenge nøklene.
For litt over 4 år siden lå hun fnisene på venninnens rom og pratet om hjemmesiden hans, samtidig som Pink Floyd sang om ukjente som passerte på gaten og lot to fremmede sjeler møtes. 2 år senere passerte hun gutten med hjemmesiden på gaten, 1 øl blei til 2, 2 øl blei til noen shots med Jack, og etter en fantastisk helg med latter, kos og glede, tok hun et oppgjør med fortiden og gjorde, for første gang, noe kun for seg selv. Hun dro til gutten med fregnene, med blanke ark, forhåpninger og et bankende hjerte. Ingen visste hvor hun var der hun satt på bussen og skisset navnet hans de 5 timene det tok å komme seg dit. Til foreldrene hadde hun sagt at hun skulle jobbe på Øya, til Øya hadde hun sagt at hun brakk armen så hun ikke kunne stå i baren, og selvom det var et snev av dårlig samvittighet som for gjennom kroppen i det hun fikk svar, forsvant den fort for denne helga var det kun hun og han ukjente, det gjorde ingenting at hele verden trodde hun var i Oslo og serverte veggisburgere til sultne festivalmennesker.
Den første gangene øynene deres møttes, visste hun ikke at det var hjemmesidegutten. Selvom det var noe kjent, klarte hun ikke å plassere ham, og selvom hun ikke kjente han, visste hun at dette var personen som skulle være med på bilferie om sommeren, ligge på ryggen i bobla og vifte med tærne gjennom takvinduet, det var han som skulle bygge huset de skulle bo i og det var han som skulle redde henne, ikke bare én, men alle gangene hun kom til å trenge det. Til gjengjeld skulle hun steike moffeloffer søndags morgen, kun iført skjorta hans, tøflene hans og ei litta truse, servert med jordbær, iskald melk og vaniljeis. De skulle se på lynet gjennom glassverandaen på soverommet og han skulle passe på henne når tårene presset i det lynet slo ned i nærheten. Han skulle le av henne når hun demonterte telefonen i frykt for lynnedslag, og det var med han hun skulle lære seg å bruke venstrearmen til alle daglidagse gjøremål, sånn itilfelle hun plutselig skulle bli lam eller miste den høyre. Hun kjente ikke denne ukjente på dette tidspunktet, men det var noe med ham som gjorde at hun måtte vite mer, og da han, etter 10 timer på gresset i Risør, spurte om hun ville komme på besøk noen dager seinere, slapp hun alt hun hadde i hendene og hoppet etter.
De 5 dagene de hadde sammen forsvant fort, alt andre kvelden spurte han om sjans, litt keitete og full, men veldig søt, der de balanserte på fortauskanten på vei hjem fra byen. Fortiden innhentet henne et lite øyeblikk, og selvom det eneste hun ville var å kaste seg rundt halsen, hyle i natten og la hele verden få vite at hun endelig hadde møtt Mr. Big, klarte hun å le det bort. De løp resten av veien hjem til den lille hybelen, og de rakk så vidt å komme seg innenfor før klærne falt. Det blei en natt fylt med latter og glede, og da alarmen gikk av 4 timer seinere rødmet hun for første gang på veldig lenge. For første gang skjønte hun hva alle prata om, sommerfuglene i magen hadde krig og det eller så bleike ansiktet hadde for første gang farge i form av noen store røde kinn. Samme kveld tok hun det andre oppgjøret med fortiden på få dager og slapp nok en gang alt hun hadde i hendene og hoppet etter i det hun sa: "fuck it, jeg vil ikke vente". De hadde kjent hverandre i 1 uke da statusen på facebook blei oppdatert. Hun var i et forhold med hjemmesidegutten, fregnegutten, kjært barn har mange navn.
Hun tok et steg inn i dusjen, kjente solstrålende treffe henne samtidig som det iskalde vannet rant nedover kroppen. Etter nesten 2 år sammen kjempet fortsatt sommerfuglene i magen den samme kampen, eplekinnene lyste fortsatt rødt og hun rødmet stadig i det han snudde seg mot henne og stirret på henne. LPspilleren i stua deres spiller Pink Floyd og hun lar vannet renne, lenge, kun avbrutt av en melding som tikker inn på mobilen. Hun smiler over hele ansiktet og kroppen knupper seg, "open your heart, I'm coming home".jeg farget håret mitt slik:
Jeg var i Kristiansand og gjorde meg klar til 17. mai, jeg jobbet på H&M på Ullevål og forberedte meg til Roskilde hvor jeg skulle være blogger for festivalen. Vi bodde på Nordstrand og grilla på verandaen hele tiden...
..Nå, etter år etter, er jeg sykemeldt, bosatt på St. Hanshaugen, uten veranda (men med St. Hanshaugenpark bare steinkastet unna) jeg har brunt hår, og det er langt, for første gang siden 2006:
i år skal 17. mai feires i Oslo, jeg skal ikke bruke 4 timer på å vente på et band som aldri dukker opp og jeg skal heller ikke smugkjøre hjem fra Kristiansand seint, seint på natta. Det er ganske mye som forandrer seg på 1 år, men sommerfuglene i magen kjemper fortsatt den samme kampen, nesten 3 år etter, kinnene blir røde og uansett hvor tøff jeg utgir meg for å være, gjør jeg hundre teite ting, bare fordi han gjør beina mine til gele. Jeg lurer på hvordan 2012 blir..
