onsdag 25. januar 2012

234.

når man våkner på natta, eller, det er vel det at man ikke våkner som er problemet. Når hodet er klart, samtidig som bein, armer og taleevne mister kontakten med hjernen. Når du har ordene du vil si, men et sted på veien har hjernen tatt ferie og det eneste som kommer ut er lyder, kanskje noen ord, men aldri de riktige ordene. Når kjæresten må løfte deg ut av senga, som forøvrig er klissvåt etter at all fuktighet som er i kroppen har satt seg i lakenet, og må bære deg inn i dusjen fordi du rister av kulde samtidig som beina ikke klarer å bære deg..Når du innse at sykdommen hyler 1-0 i øra dine, der du ligger i en ball i dusjen med varmt rennende vann strømmende nedover kroppen, samtidig som kjæresten tvangsforer deg med brus med sukker, da har man nådd bunnen. Da teller alle minutter, sekunder..

Diabetes from christine on Vimeo.


I natt våkna jeg av lille Thorvald, stående på brystet mitt, pipende, samtidig som han sleika meg i ansiktet, livredd for hva som kunne skje meg. Når han så jeg var ved bevissthet, vekket han Øystein, som bar meg ut i dusjen, skrudde på det varme vannet og foret meg med julebrus til jeg trodde jeg skulle spy. 30 min i dusjen før jeg turte å reise meg, stabre meg ut på baderomsgulvet og legge meg i fosterstilling i noen minutter. Jeg lå like lenge på gulvet som det hadde tatt for meg å falle i koma, om Thorvald ikke hadde vekket meg når han gjorde. 5 minutter til..Etter å ha ligget en stund på gulvet kledde jeg på meg Øysteins ullstilongs, pappas ullsokker og mariusgenseren jeg fikk av svigermor. I stua ventet en trøtt kjæreste og en hund som var glad for å se at alt gikk bra. Så ventet en episode av Special Victims Unit og en varm hund i armkroken, med en fin kjæreste på den andre siden. Det er sant at hunden er menneskets beste venn, men for oss diabetikere er det enda mer alvor. Idag har vi tilbragt dagen på sofaen, jeg på ryggen og Thorvald på magen min. Sigur Rós på anlegget og en kjæreste i lenestolen på siden. Det blei ikke skole på meg idag, men det var like greit. Huet er vatt og kroppen tung, men så gikk det bra denne gangen også.

11 kommentarer:

  1. Høres ikke noe særlig ut :( Håper det går bra!

    Har våknet av at samboeren har hatt insulin-sjokk et par ganger. Ikke morro.

    SvarSlett
  2. Off Christine, jeg blir så trist og redd når jeg leser det her. Så utrolig bra at det gikk bra denne gangen også, og det er fantastisk at du har både Øystein og Thorvald. Og de er selvfølgelig heldige som har deg :)

    Tusen takk for fine ord, du får meg alltid til å smile! <3 syns absolutt vi må møtes, kanskje om jeg skal til Oslo i sommer :)

    SvarSlett
  3. SÅ bra at du har en sterk kjæreste, og en hund ved din side. Og ikke minst at du selv er sterk.

    SvarSlett
  4. Du er tøff Christine!! Veldig glad det gikk bra med deg.

    SvarSlett
  5. <3 glad alt gikk bra. i tør aldri tenke på ka som kan skje om man ikke merke det i tide.

    SvarSlett
  6. Hahaha, herregud, du er skjønn.

    SvarSlett
  7. Hei, Christine!

    Så utrolig vondt å høre. Føler sånn med deg, da jeg er type 1-diabetiker selv ;-).
    Har du noen anelse om hva som utløste den voldsomme følingen? Er jo vikitg at vi lærer av hverandre....
    Tenker på deg <3.

    SvarSlett
  8. du er sterk og inspirerende, husk det. jeg visste lite om diabetes før jeg begynte å følge deg(på ceceka-bloggen), men nå vet jeg litt mer, og det føles bra. jeg heier på deg!

    SvarSlett
  9. Sterkt å lese dette. Jeg har vokst opp med en mor med diabetes og som kanskje ikke er den beste til å passe på sykdommen heller. Det er ikke noe morsomt å være vitne til mennesker som får sterke følinger, men det virker helt jævlig å være den som faktisk har det! Bra at du skriver om temaet, stå på!=)

    SvarSlett