221.

Det er ikke mye som skal til for å glede meg. Sånn som nå, verdens beste hund i kurven ved siden av peisen, verdens beste hund #2 sover på siden av meg med hodet på låret mitt. Te på bordet, en dårlig film på tv og en påtenkt kjele med popkorn in the making. Nesten.

Egentlig har dette vært dagen min idag. Legens ord. Ikke belast beinet. Så da ligger jeg her da, The OC-maraton med meg selv, ostesmørbrød i magen og to hunder som utforsker et vennskap som forhåpentligvis vil vare.

I morgen skal jeg prøve å komme meg til byen for å kjøpe meg en moleskine som jeg kan skrible i, men jeg får se. Den eneste buksa jeg får på meg er en av Øs lange underbukser for kalde vinterdager, og den er tilgrisa av labbene til Thorvald. Med andre ord, jeg ser like bumsete ut som jeg føler meg, men egentlig så bryr jeg meg ikke.

Eneste som mangler nå er kjærest på siden av meg, og en natt full av SVU, brus og potetgull. Som sagt, jeg er ikke vanskelig å glede, men det er ikke til å stikke under en stol at ting hadde vært litt lettere uten denne hælvetes skinna på beinet.